Bellezza Crudel - Tone Wik, Barokkanerne, Per Hannisdal, Alexandra Opsahl

1700-tallets Venezia representerer en spektakulær blanding av Hollywood og Las Vegas, hvor Europas jetsettere kunne ta på maske og tre inn i commedia dell’artes lekeverden. Bellezza Crudel er et lite knippe eventyrlige kantater og konserter. Komposisjonene bekrefter venezianernes dyrking av teatralsk skjønnhet gjennom Vivaldis verden av intens musikalsk inderlighet.

Antonio Lucio Vivaldi (1678-1741)
Cantate RV 679, 660, 664, 678 / Concerti RV 484, 441
Tone Wik (sopran), Per Hannisdal (fagott), Alexandra Opsahl (blokkfløyte)

28. juli 1741 ble Antonio Lucio Vivaldi gravlagt på fattigkirkegården i Wien. Fra å ha vært en av Europas mest berømte musikere med oppdrag i utallige fyrstehus, transkribert og kopiert av sine kollegaer fra fjern og nær, dør han en ussel død i et fremmed land. Glemselens slør la seg raskt over Vivaldi og hans musikk. Først i siste halvdel av 1920-årene skjedde en gjenoppdagelse. Hans personlige notebibliotek dukket opp i to private samlinger og ble solgt til Nasjonalbiblioteket i Torino. Funnet la grunnlag for et eventyrlig «come back». Vivaldis Venezia var en ubarmhjertig skjønnhet, hvor den glamorøse overflaten dekket over en hard og brutal virkelighet. Republikken hadde forlengst tapt sitt hegemoni som politisk og økonomisk stormakt. Karnevalsfeiringene og det beryktede statsdrevne kasinoet, hvor man kunne ta på seg maske og leve inkognito, førte med seg tiltagende forfall og dekadanse. På denne arenaen av seremoniell og sanselig heftighet, vant den unge Vivaldi stadig mer plass for seg og sine nyskapende komposisjoner, og ble snart en suksess også langt utover Venezias grenser. Medgangen snudde i slutten av 1730-årene og endte i full stopp. Var han på kollisjonskurs med tidens skiftende smak? Var det påstander om et upassende forhold til primadonnaen Anna Girò? Var han en kranglefant, eller hadde han rett og slett bare mistet nyhetens interesse i en verden dominert av overfladiske jålebukker? Beveggrunnene for Vivaldis plutselige sorti, hvor han selger sine komposisjoner og flytter til Wien, vil vi neppe noen gang få vite. Derimot vil «il prete rosso» og hans musikk stadig henføre skarer av nye og gamle lyttere og utøvere verden over. Vivaldis betydning som vokalkomponist har først i den senere tid blitt viet særlig oppmerksomhet. Konsertene, i alle sine varianter, har fått dominere arenaen med en overflod av innspillinger og fremføringer. Den økende interessen for vokalmusikken bringer nytt, spennende repertoar frem i dagen og setter også hans instrumentalmusikk inn i en bredere kontekst. 

Klikk her for hefte

Lytt på strømmetjenester