Carl Nielsen Pianomusikk - Christian Eggen

Carl Nielsen hadde en svært original oppfatning av hva musikk kan være. Det handler om retorikk, om måten musikk «snakker» på: hvordan man setter musikalske utsagn i bevegelse, hvordan man skaper dynamikk og kontrasterende elementer, og hvordan man uttrykker ulike musikalske situasjoner. Når man leser memoarene hans, blir man slått av hans blikk for en situasjon – måten han plukker opp det mindre dramaet i en hverdagslig hendelse, og hvordan han oppfatter det som et samspill mellom kontrasterende krefter. Det var også slik han opplevde musikk, og han bruker modeller av denne typen når han komponerer. For Nielsen var dette essensen av livet. Dette er hans eget bidrag til musikkhistorien.

Nielsen er en anakronisme, og det i seg selv gjør musikken hans interessant. I musikken hans må tradisjonell tonalitet tilpasse seg moderne strukturer, mens opprørte musikalske fraser må passe inn i et harmonisk rammeverk og en strukturell vev som kan være innsnevrende. Alt dette gir musikken energi i alle slags retninger. Ethvert forsøk på å kategorisere disse faktorene ville være unyttig, i tillegg til å være noe Nielsen ville ha mislikt. Hadde han abonnert på én enkelt pen estetisk modell, kunne vi kanskje ha funnet noe overbevisende å si om den. Men han unngår slike kommentarer fordi han selv alltid er på utkikk etter noe nytt. Han er som en sporhund som stadig lukter på nye musikalske muligheter. Han hadde heller ingen fast komposisjonsmetode. Han begynte bare i begynnelsen og famlet seg fremover. «Vi aner ikke hvor vi ender opp», pleide han å si.

Nielsens musikk, som er så personlig, er full av originale trekk som vil glede nye lyttere. I dag, med så mange velbrukte musikalske stier, er det hans evne til å overraske og ta oss i uventede retninger som er spennende og verdifull. Nielsens originalitet vil alltid være der. Ingen andre har skrevet helt som ham, og ingen vil gjøre det igjen. Måtte musikken hans leve videre! - Christian Eggen 2015

Jeg har et sterkt personlig bånd til akkurat denne innspillingen. Jeg husker fortsatt intensiteten i Christians spilling. Det var en grad av konsentrasjon der den instrumentale og musikalske utviklingen fra opptak til opptak var tydelig i Christians hver bevegelse og i hans fysiske kontakt med instrumentet. For meg, en ung lydtekniker på den tiden, var det en opplevelse som satte en standard for senere arbeid innen musikkproduksjon.

Dette opptaket ble gjort direkte til DAT i 1993. Tidlig digital teknologi hadde mange ulemper og svakheter. For denne remastringen gravde vi frem den originale SONY PCM-2700 fra lagringsplassen vår og matet testsignaler inn i den for å gi et sonisk "fingeravtrykk" av konverteren. Ved hjelp av ny teknologi fra MQA kan vi nå korrigere unøyaktigheter i tidsdomenet, den såkalte pre- og postringingen i impulsresponsen, som var tilstede i de gamle digitale opptakene. Resultatet løfter et slør fra lydbildet og gir oss en transparent og intim lytteopplevelse.

Dette var en av mine første produksjoner etter at jeg fullførte utdannelsen min som lydtekniker. Oppsettet var ekstremt enkelt og greit: et stereopar med Brüel & Kjær omnidireksjonelle mikrofoner spilt inn direkte på en DAT-spiller. En helt ny Steinway D-modell hadde nettopp ankommet fra fabrikken i Hamburg til den gamle universitetsbygningen i Oslo. Noen måneder senere ble dette pianoet solgt til et teater, hvor det dessverre ble dårlig vedlikeholdt og endte opp som en ruin. Kanskje er det nettopp dette elementet av uopprettelighet som gjør innspillingen av dette instrumentet så spesiell, men jeg bør legge til at jeg aldri, i alle årene siden, har kommet over et piano med en så sterk lydpersonlighet. - Morten Lindberg, 2015

Dette albumet er det første eksemplet på en «hvite hanske»-prosess som bruker MQA-teknologi. Hvis vi spiller den gamle CD-en, er musikken der – men også alle problemene med tidlige digitale omformere: lyden er utydelig, sprø og kornete. Morten er en dyktig lydtekniker, noe man kan høre i dette tidligste verket; han er også en nøye arkivar med originalutstyret i skapet. Vi brukte spesielle signaler for å fange opp egenskapene til den digitale omformeren slik at MQA-koderen kunne fjerne «fingeravtrykket» og avsløre den originale lyden. Dette endrer ikke musikken på noen måte, det er mer som å rengjøre et gammelt maleri som hadde blitt farget med røyk. Gjort forsiktig endrer det ikke bildet, det avslører kunstnerens intensjon ved å fjerne en tilslørende film.

Ved å bruke konvensjonelle digitale omformere og prosessering har lyd blitt mer uskarpt enn vi er klar over, og på en måte som gjør den unaturlig, fjern og uten umiddelbarhet. For å overvinne dette vil moderne «remastering» ofte legge til kunstig etterklang og komprimering for å prøve å gjenopprette briljans og en følelse av rom, men det lykkes aldri. Med MQA trenger vi ikke å «lyse opp» eller «legge til» – artefaktene fjernes, og det som er igjen er den strålende, følsomme og naturlige originalen.

Med MQA er dette opptaket en total åpenbaring! Du kan tydelig høre instrumentets klangfarge, rommet, pianospillingen, Christians teknikk, og – poenget med det hele – vi går oss vill i musikken. Du vil høre en utrolig følelse av rom og klarhet i dette opptaket. Så vi synes det er veldig spennende, fordi det bringes tilbake, autentisk, gjennom linsen til det originale utstyret. – Bob Stuart, 2015

MQA er en ende-til-ende-prosess som fanger opp den originale lyden og leverer den perfekt hele veien til avspilling. Det høres best ut gjennom en MQA-dekoder som bekrefter dette studioopptaket mens du lytter, men selv uten dekoder vil du nyte noe mye finere enn den originale CD-en. Ved å bruke banebrytende vitenskapelig forskning på hvordan folk hører, fanger MQA-teknologien hele magien til en original lydopptreden i en filstørrelse som er liten nok til å strømmes eller lastes ned.

Bob snakker om dette prosjektet

Klikk her for hefte

Lytt på strømmetjenester