Strauss & Enescu - Kolbjørn Holthe, Tor Espen Aspaas

Richard Strauss’ første og eneste sonate for fiolin og klaver og George Enescus tredje – førstnevnte like lysende, heroisk og sublim som sistnevnte er mørk, melankolsk og feberaktig. Ved første øre- og øyekast kan sammenstillingen av disse to sonatene som komplementære verker ved en innspilling kanskje fremstå som umotivert. Men etter å ha levd med begge sonater på podiet gjennom en del år, slik vi har gjort, fremtrer en rekke overordnede felles trekk og tendenser som gjorde koblingen mellom Strauss og Enescu til et selvsagt repertoarvalg for vår første innspilling som duo.

Den canadiske pianisten Glenn Gould beklaget gjentatte ganger de senromantiske komponistenes neglisjering av den intime, kammermusiserende sonateformen til fordel for det megalomane symfoniske apparatet – Gould oppfattet dette som et historisk missing link innen instrumentalmusikken. Her kan det argumenteres for at nettopp de to fullblods fin-de-siècle-symfonikerne Strauss og Enescu fyller noe av dette repertoarmessige tomrommet med sine sonater; her er det ikke primært snakk om duosonater, men om fulltonende symfonisk musikk for fiolin og klaver.

Det er i dette transcenderende, overskridende aspektet denne innspillingens to sonater har sitt åndelige slektskap: begge inntar en grensesprengende holdning til genre, form, tonespråk, uttrykk, instrumentalteknikk og epoke – og begge sonater markerer betydelige gjennombrudd og står som milepæler i opphavsmennenes kompositoriske utvikling.

Sonater av Richard Strauss og George Enescu - KUNSTEN Å TRANSCENDERE