Kristin Bolstad: Tomba sonora - Stemmeklang

Tomba sonora er et stedsspesifikt musikalsk prosjekt for mausoleet i Emanuel Vigeland-museet i Oslo. Mausoleet er i praksis én enorm grav, og etterklangstiden har spilt en nøkkelrolle i hvordan denne musikken har blitt unnfanget og komponert av Kristin Bolstad. Dessuten brukes rommets spesielle frekvensrespons og overtonene som er avledet fra den aktivt i det musikalske materialet. Vokalistenes plassering og lydens retning er blant de mange måtene rommets akustiske egenskaper brukes kreativt til å forme musikkens flyt og bevegelse.

For å komme inn i mausoleet må man bøye seg lavt ned for å komme gjennom en lav, smal åpning. Rett over denne døråpningen er urnen som inneholder Vigelands aske, så dette er en hyllest som må utføres av alle som går inn i mausoleet. Mausoleet huser ikke bare denne urnen, men også Vita , hans magnum opus, et verk som består av fresker som dekker veggene i det 800 kvadratmeter store rommet, som tok ham mesteparten av livet å fullføre. Vita skildrer menneskelivet fra unnfangelse til død, med hundrevis av nakenfigurer som i scener med intens intimitet reflekterer både en darwinistisk og en kristen oppfatning av livet. Måten Vita tar for seg ideen om døden som en forutsetning for livet finner en parallell i disse musikalske verkene, siden de er forankret i oppfatningen om at stillhet, eller ikke-lyd, er en forutsetning for lyd. Brede lydflater eksperimenterer med konsonans og dissonans og med en tålmodig tilnærming til tid – målet er å gi lytteren en unik opplevelse der musikk og rom speiler hverandre og forsterker hverandre.

Akustikken i dette mausoleet er en betydelig del av den multisensoriske og altoppslukende opplevelsen enhver besøkende vil møte. Mørket, den lave temperaturen og den høye luftfuktigheten øker følsomheten for lyd. De harde overflatene på steinmurene, uten vinduer, reflekterer lyden fra alle retninger, og man føler seg omsluttet av den – til tider med en uimotståelig dybdefølelse. Lydbølgene møter liten motstand og forsvinner bare gradvis mellom de harde overflatene – dette gir en lang og rik etterklang.

Utøvernes samhandling påvirkes også sterkt av denne etterklangen, noe musikalsk frasering må ta hensyn til. I denne rike akustikken kan det være ekstremt vanskelig å høre seg selv og andre. Den lange etterklangen krever lavere tempo, redusert dynamikk, mildere artikulasjon og ikke minst svært tålmodig lytting. Så alt i alt er det et utfordrende sted. Oppfattet etterklang, mer presist kalt Early Decay Time (EDT), måles med en akustisk parameter, og i en typisk konsertsal ville den være 1–3 sekunder. I Vigelands mausoleum måler EDT-parameteren 13 sekunder.

Man føler seg liten i et slikt rom. Alt skjer veldig sakte. Rommet insisterer på at alt skjer sakte. Og stillheten krever det samme av oss. Vår opplevelse av tid er tett knyttet til vår opplevelse av stillhet. Denne musikken lærer oss dette. Musikken skaper et rom som er roligere enn et rom uten lyd, og vi kan bare finne veien til dette stille rommet ved å senke farten og gi oss tid.

Beste oppslukende lydalbum 63. GRAMMY-nominasjon

Innspillingsøkter: Facebook-fotoalbum

Klikk her for hefte

Lytt på strømmetjenester